Mer trøkk i mastene

Skal vi først ha master på høyfjellet, bør de ha noe å si...

Den beste vintertreningen, fottur opp Haukås...

Skandaløs Nobelkonsert

Vi her i DRMNSRN er dypt skuffet over at Sivert Høyem dedikerte låta Majesty på Nobelkonserten, til sin overdose-avdøde Madrugada-kompis, representert ved en tom stol og bassgitar på scenen.

Norge anno 2009

Jeg skulle kjøpe et brød til lunsj på kontoret. Jeg skulle ikke ha noe annet, bare ett brød, valget av brødtype på Rimi gikk fort og jeg strenet bort til kassen. Foran meg i køen, en dame med etter alt å dømme tyrkiske aner, ikledd hijab, briller og lang lysebrun frakk.

Kassaoperatøren er en blek "alternativ" type, omkring 20 år, med tatoverte stjerner nedover armer og håndledd, ring i leppa, og nesa, tynt halvlangt hår.

Der hvor ringen møter nesa er huden blitt betent.

Den tyrkiske damen foran meg hadde lagt hodekål og pepper på båndet, alternativtypen hadde registrert de øvrige varene med stripekodeleseren. Damen holdt nå to ulike typer Bernaise pose-suppe frem mot ham og spurte, på helt fin norsk:

"Hvilke av disse passer best til fårikål?"

Hvorpå han nøler, trekker seg tilbake og sier:

"Eh... jeg har ikke noe erfaring med fårikål, har egentlig ikke noe greie på sånt.. eh..."

Jeg lener meg litt inn og ned og tilbyr mine voksen-mann-råd:

"Det vanlige til fårikålretten er at man bruker suppa, sjyen som saus."

"Kraften?"

"Ja, nettopp. Ikke noen annen saus. Det er ihvertfall det tradisjonelle."

Jeg gir så den tyrkiske damen noen tips om lagvis kål og kjøtt, salt og pepper mellom lagene, og å passe på at ikke vannet koker bort og kjøttet svir seg i bunnen. Vi enes om at fårikål er godt, selv om dette er første gangen hun skal prøve. Våre veier skilles med et muntert "håper det smaker!"

Jeg humrer på vei ut av Rimi, med mitt ene steinbakte grovbrød i venstre hånd. Idet jeg kommer ut av skyvedørene, triller historiker Trond Berg Eriksen forbi foran meg på en sammenleggbar sykkel, den modellen med bemerkelsesverdig små hjul og desto lengre rammestenger.

Våre blikk møtes i noen lange underlige sekunder, som de gjerne gjør når noen virker kjente, men ikke umiddelbart lar seg plassere.

Jeg velger å tro at historiker Trond Berg Eriksen på sammenleggbar sykkel er en mytisk figur i klasse med Kirsten Giftekniv og Ole Lukkøye. Og at han trillet forbi for å markere for meg, at jeg nettopp opplevde et historisk øyeblikk. Ikke et øyeblikk av den sorten som innleder et kapittel og markeres med dato og årstall i historiebøkene, men av den sorten som kommer mot slutten av kapittelet, i tilvalgsstoffet, i en egen kontrastfarget boks, under overskriften "Slik levde de".

Kanskje kapittelet heter "Integrering i tabloidoverskriftenes skygge"?

Snickersislamisering

I overskriftenes skygge

På begynnelsen av åttitallet gikk jeg i 17.mai tog i bydelen Brooklyn i New York, forbi ihvertfall én restaurant med skilt som averterte "Kjøttkaker" i vinduet. Jeg husker blafrende norske flagg og bunadskjørt. Etter toget var vi på samling i den norske sjømannskirken hvor gamle damer kløp meg i kinnet og sa "Wow! A real norwegian!"

Jeg bodde syv av mine barneskoleår i utlandet. A real norwegian?

 

De gamle damene på sjømannskirken var etterkommere etter nordmenn som kom til USA på slutten av 1800 og begynnelsen av 1900 tallet. Norge var lut fattig, USA representerte muligheter og rikdom. Bare fra Drammen reiste opp mot 50 personer i uka.

 

Hver gang jeg leser om Ap's fomling etter strategier for å sanke poeng på integrering, tenker jeg på de gamle damene som kløp meg i kinnet.

 

Var de en trussel mot USA?

 

Neppe. De gamle damene er USA, akkurat som minoriteter i Norge, muslimske eller ei,  også er Norge. Mange snakker og skriver som om minoriteter i Norge er her på besøk.

Det skal stilles krav til de andre,  for å få lov til å være her hos oss.

 

Gjennom slike utspill defineres et vi, og et de, "vi bestemmer, ikke de".

 

Når politikere gjør det, enten Ap eller Frp, er det for å ramme inn velgernes tanker.

Velgere inviteres til å bli en del av befolkningsgruppen som bestemmer. Illusjonen av å bestemme noe, er fristende. Da får du kontroll. Kontroll er fristende, mange av oss har ikke den følelsen i hverdagen. Inngangsbilletten er valgstemmen din.

 

Både Ja og Nei til innvandring handler om å si "her bestemmer den gruppen jeg definerer meg som del av."

 

Men det gjør ingen av oss.

 

Befolkningsforflytning er uunngåelig, det har alltid foregått. Målt i andel av egen befolkning sendte Norge langt flere nordmenn til Amerika, enn Tyrkia sender tyrkere til Norge. på 1800- og tidlig 1900-tallet tok USA imot en strøm av europeere, fordi landet hadde industriell makt. USA hadde på den tiden en produktivitetsøkning som satte resten av verden i skyggen. USA fløt på denne styrken, faktisk helt fram til nå. Makt i ferd med å fordeles østover, til Kina, India og Midt-Østen. Kina har i et par tiår hatt den samme produktivitetsfordelen som USA hadde da folk migrerte dit. Det samme skjer i Kina nå, som skjedde mellom Europa og USA på 1800- og 1900-tallet. Befolkningen flytter fra den kinesiske landsbygda til byene, slik europeere flyttet fra hjemlige bygder til byer i USA. Chicago var datidens raskest voksende by, slik Shanghai er nå. I disse dager blir muslimer mistrodd, ansett for å være en overnasjonal gruppe ledet av skumle typer i afghanske fjellkjeder. På den tiden var det katolikker som ble mistrodd,  også de en overnasjonal gruppe ledet av Paven i Roma.

 

Akkurat som katolikker viste seg å bli like gode amerikanere som de gamle norsk-amerikanske damene, utgjør de muslimene jeg kjenner ikke en trussel mot Norge. Tvert om. Deres fremtid er i Norge. De er ikke trojanske hester. Muslimer er en ytterst nødvendig berikelse for Norge. Men islam og muslimer står ikke stille. De danske karikaturene av Muhammed har vært på trykk 10-20 ganger etterpå, uten at det har ført til protester. Altså forandrer vi oss, alle sammen.

 

Norges reaksjon på innvandring, derimot, kan være en trussel mot norske idealer og prinsipper.

 

Viktige temaer koker bort i skyggen av overskriftene. Hijabdebatten ble forsøkt satt til side av Ap fordi det ble ansett for å være en vinnersak for motstanderpartiet. Frykten for å tape opinionspoeng ble for stor til å ta en diskusjon om de konkrete samfunnsmessige utfordringene som kunne forbedres eller forverres ved å tillate (i første omgang én) hijab i politiet.

 

Hijab i politiet ble diskutert på liksom. Mediefokuset ble på regjeringens håndtering av saken, hvem sa hva når. De virkelige problemene, på tvers av religion og etnisitet, fra dårlige selvbilder til vold i hjemmet og familiedrap, blir ikke debattert! Hvorfor?

 

Vi grupperer problemene feil. At noen vil ha et tøystykke på hodet er ikke et problem. Tvang eller innstendig press fra omverdenen mot kvinner om å fremstå eller oppføre seg på en annen måte enn de selv ønsker eller som gjør at de føler seg vel, er et problem. Å fremstå ikledd hijab, abaya, burka eller avkledd på internett er problemer dersom det er påtvunget den enkelte jente eller kvinne mot hennes vilje. Men hvis hijab brukes av bæreren som et mottrekk mot trakassering,  slankepress og Paradise Hotel, er det ikke tøystykket som er problemet.

 

Debatten ble avsluttet med nei til hijab i politiet, og Knut Storberget på sykehus. Hvor ble det av de faktiske problemene nevnt ovenfor? Vår reaksjon på det ukjente, ble til hinder for å utrede måter å få til positiv samfunsutvikling på.

 

Det foregår ingen snikislamisering av Norge. Verden utvikler seg, Norge er en del av verden.

 

Det som kommer sigende her på berget, er lettvint dobbelthet i politikken.

 

En dobbelthet som gjør det legitimt å appellere til maktesløshetsfølelsen til folk flest, mens man samrører med eliter (Røkkes imperium for Jens Stoltenbergs del og internasjonale konservative tenketanker for Siv Jensens del) i skjul.

 

En dobbelthet som gjør det legitimt å forføre velgerne med spenningsnovelletemaer som radikale terrorister, mens ett enkelt konsulentselskap i en overmoden bransje, Aker Solutions, gis 500 millioner krisepakkekroner. Våre reaksjoner blir til hinder for positiv styring av nasjonen.

 

Politikk står i veien for forbedringer, og det er en mye større trussel.

 

Hvem leser Drammens Tidende og DRMNSRN?

Ikke for å presse på, men sjekk dette: 

"Den nye eieren til svenske SAAB kan bli den norske staten. Det avslører den svenske avisen Expressen onsdag. Staten skal ha vært en av 27 som har tittet på SAABs fabrikk på Trollhættan. Statens representanter skal ha, under stort hemmelighetskremeri, vært på besøk i fabrikklokalene." 

Og ta i betraktning, vårt ønske - publisert både her på DRMSNRN og i Drammens Tidende, om at Norge heller burde kjøpe Volvo enn kampfly...

Hvem i staten leser DRMNSRN? ;-)

Kriseforklaring, anyone? Del 2

Papiret og virkeligheten

Resesjon. Stagflasjon. Dette er alvor.
Men hva er forskjellen mellom for seks måneder siden, og nå?
Hva har jeg gjort galt? Hva har du gjort galt?
Over tid (noe sånt som ti år) har spekulasjon overtatt for produksjon, i så stor grad, at kurser og verdipapirer har sluttet å reflektere virkeligheten, og alle vi som har spekulert heller enn produsert, er kastet ut i nervøs uvisshet om verdien av hva vi faktisk sitter på. For ti år siden var finans som halen på hunden, den logret når hunden var lykkelig. Nå har halen vokst til å logre med hunden!

Det vi er oppe i nå, er en krise i tilliten til informasjonssystemet om verdi. Og dette er temaet for DRMNSRNs nye podcast, Kampsnakk, last ned eller abonnér via linken til høyre, vi antar podcasting kommer til å bli en ukentlig sak…