Norge anno 2009

Jeg skulle kjøpe et brød til lunsj på kontoret. Jeg skulle ikke ha noe annet, bare ett brød, valget av brødtype på Rimi gikk fort og jeg strenet bort til kassen. Foran meg i køen, en dame med etter alt å dømme tyrkiske aner, ikledd hijab, briller og lang lysebrun frakk.

Kassaoperatøren er en blek "alternativ" type, omkring 20 år, med tatoverte stjerner nedover armer og håndledd, ring i leppa, og nesa, tynt halvlangt hår.

Der hvor ringen møter nesa er huden blitt betent.

Den tyrkiske damen foran meg hadde lagt hodekål og pepper på båndet, alternativtypen hadde registrert de øvrige varene med stripekodeleseren. Damen holdt nå to ulike typer Bernaise pose-suppe frem mot ham og spurte, på helt fin norsk:

"Hvilke av disse passer best til fårikål?"

Hvorpå han nøler, trekker seg tilbake og sier:

"Eh... jeg har ikke noe erfaring med fårikål, har egentlig ikke noe greie på sånt.. eh..."

Jeg lener meg litt inn og ned og tilbyr mine voksen-mann-råd:

"Det vanlige til fårikålretten er at man bruker suppa, sjyen som saus."

"Kraften?"

"Ja, nettopp. Ikke noen annen saus. Det er ihvertfall det tradisjonelle."

Jeg gir så den tyrkiske damen noen tips om lagvis kål og kjøtt, salt og pepper mellom lagene, og å passe på at ikke vannet koker bort og kjøttet svir seg i bunnen. Vi enes om at fårikål er godt, selv om dette er første gangen hun skal prøve. Våre veier skilles med et muntert "håper det smaker!"

Jeg humrer på vei ut av Rimi, med mitt ene steinbakte grovbrød i venstre hånd. Idet jeg kommer ut av skyvedørene, triller historiker Trond Berg Eriksen forbi foran meg på en sammenleggbar sykkel, den modellen med bemerkelsesverdig små hjul og desto lengre rammestenger.

Våre blikk møtes i noen lange underlige sekunder, som de gjerne gjør når noen virker kjente, men ikke umiddelbart lar seg plassere.

Jeg velger å tro at historiker Trond Berg Eriksen på sammenleggbar sykkel er en mytisk figur i klasse med Kirsten Giftekniv og Ole Lukkøye. Og at han trillet forbi for å markere for meg, at jeg nettopp opplevde et historisk øyeblikk. Ikke et øyeblikk av den sorten som innleder et kapittel og markeres med dato og årstall i historiebøkene, men av den sorten som kommer mot slutten av kapittelet, i tilvalgsstoffet, i en egen kontrastfarget boks, under overskriften "Slik levde de".

Kanskje kapittelet heter "Integrering i tabloidoverskriftenes skygge"?

Snickersislamisering

I overskriftenes skygge

På begynnelsen av åttitallet gikk jeg i 17.mai tog i bydelen Brooklyn i New York, forbi ihvertfall én restaurant med skilt som averterte "Kjøttkaker" i vinduet. Jeg husker blafrende norske flagg og bunadskjørt. Etter toget var vi på samling i den norske sjømannskirken hvor gamle damer kløp meg i kinnet og sa "Wow! A real norwegian!"

Jeg bodde syv av mine barneskoleår i utlandet. A real norwegian?

 

De gamle damene på sjømannskirken var etterkommere etter nordmenn som kom til USA på slutten av 1800 og begynnelsen av 1900 tallet. Norge var lut fattig, USA representerte muligheter og rikdom. Bare fra Drammen reiste opp mot 50 personer i uka.

 

Hver gang jeg leser om Ap's fomling etter strategier for å sanke poeng på integrering, tenker jeg på de gamle damene som kløp meg i kinnet.

 

Var de en trussel mot USA?

 

Neppe. De gamle damene er USA, akkurat som minoriteter i Norge, muslimske eller ei,  også er Norge. Mange snakker og skriver som om minoriteter i Norge er her på besøk.

Det skal stilles krav til de andre,  for å få lov til å være her hos oss.

 

Gjennom slike utspill defineres et vi, og et de, "vi bestemmer, ikke de".

 

Når politikere gjør det, enten Ap eller Frp, er det for å ramme inn velgernes tanker.

Velgere inviteres til å bli en del av befolkningsgruppen som bestemmer. Illusjonen av å bestemme noe, er fristende. Da får du kontroll. Kontroll er fristende, mange av oss har ikke den følelsen i hverdagen. Inngangsbilletten er valgstemmen din.

 

Både Ja og Nei til innvandring handler om å si "her bestemmer den gruppen jeg definerer meg som del av."

 

Men det gjør ingen av oss.

 

Befolkningsforflytning er uunngåelig, det har alltid foregått. Målt i andel av egen befolkning sendte Norge langt flere nordmenn til Amerika, enn Tyrkia sender tyrkere til Norge. på 1800- og tidlig 1900-tallet tok USA imot en strøm av europeere, fordi landet hadde industriell makt. USA hadde på den tiden en produktivitetsøkning som satte resten av verden i skyggen. USA fløt på denne styrken, faktisk helt fram til nå. Makt i ferd med å fordeles østover, til Kina, India og Midt-Østen. Kina har i et par tiår hatt den samme produktivitetsfordelen som USA hadde da folk migrerte dit. Det samme skjer i Kina nå, som skjedde mellom Europa og USA på 1800- og 1900-tallet. Befolkningen flytter fra den kinesiske landsbygda til byene, slik europeere flyttet fra hjemlige bygder til byer i USA. Chicago var datidens raskest voksende by, slik Shanghai er nå. I disse dager blir muslimer mistrodd, ansett for å være en overnasjonal gruppe ledet av skumle typer i afghanske fjellkjeder. På den tiden var det katolikker som ble mistrodd,  også de en overnasjonal gruppe ledet av Paven i Roma.

 

Akkurat som katolikker viste seg å bli like gode amerikanere som de gamle norsk-amerikanske damene, utgjør de muslimene jeg kjenner ikke en trussel mot Norge. Tvert om. Deres fremtid er i Norge. De er ikke trojanske hester. Muslimer er en ytterst nødvendig berikelse for Norge. Men islam og muslimer står ikke stille. De danske karikaturene av Muhammed har vært på trykk 10-20 ganger etterpå, uten at det har ført til protester. Altså forandrer vi oss, alle sammen.

 

Norges reaksjon på innvandring, derimot, kan være en trussel mot norske idealer og prinsipper.

 

Viktige temaer koker bort i skyggen av overskriftene. Hijabdebatten ble forsøkt satt til side av Ap fordi det ble ansett for å være en vinnersak for motstanderpartiet. Frykten for å tape opinionspoeng ble for stor til å ta en diskusjon om de konkrete samfunnsmessige utfordringene som kunne forbedres eller forverres ved å tillate (i første omgang én) hijab i politiet.

 

Hijab i politiet ble diskutert på liksom. Mediefokuset ble på regjeringens håndtering av saken, hvem sa hva når. De virkelige problemene, på tvers av religion og etnisitet, fra dårlige selvbilder til vold i hjemmet og familiedrap, blir ikke debattert! Hvorfor?

 

Vi grupperer problemene feil. At noen vil ha et tøystykke på hodet er ikke et problem. Tvang eller innstendig press fra omverdenen mot kvinner om å fremstå eller oppføre seg på en annen måte enn de selv ønsker eller som gjør at de føler seg vel, er et problem. Å fremstå ikledd hijab, abaya, burka eller avkledd på internett er problemer dersom det er påtvunget den enkelte jente eller kvinne mot hennes vilje. Men hvis hijab brukes av bæreren som et mottrekk mot trakassering,  slankepress og Paradise Hotel, er det ikke tøystykket som er problemet.

 

Debatten ble avsluttet med nei til hijab i politiet, og Knut Storberget på sykehus. Hvor ble det av de faktiske problemene nevnt ovenfor? Vår reaksjon på det ukjente, ble til hinder for å utrede måter å få til positiv samfunsutvikling på.

 

Det foregår ingen snikislamisering av Norge. Verden utvikler seg, Norge er en del av verden.

 

Det som kommer sigende her på berget, er lettvint dobbelthet i politikken.

 

En dobbelthet som gjør det legitimt å appellere til maktesløshetsfølelsen til folk flest, mens man samrører med eliter (Røkkes imperium for Jens Stoltenbergs del og internasjonale konservative tenketanker for Siv Jensens del) i skjul.

 

En dobbelthet som gjør det legitimt å forføre velgerne med spenningsnovelletemaer som radikale terrorister, mens ett enkelt konsulentselskap i en overmoden bransje, Aker Solutions, gis 500 millioner krisepakkekroner. Våre reaksjoner blir til hinder for positiv styring av nasjonen.

 

Politikk står i veien for forbedringer, og det er en mye større trussel.

 

Hvem leser Drammens Tidende og DRMNSRN?

Ikke for å presse på, men sjekk dette: 

"Den nye eieren til svenske SAAB kan bli den norske staten. Det avslører den svenske avisen Expressen onsdag. Staten skal ha vært en av 27 som har tittet på SAABs fabrikk på Trollhættan. Statens representanter skal ha, under stort hemmelighetskremeri, vært på besøk i fabrikklokalene." 

Og ta i betraktning, vårt ønske - publisert både her på DRMSNRN og i Drammens Tidende, om at Norge heller burde kjøpe Volvo enn kampfly...

Hvem i staten leser DRMNSRN? ;-)

Kriseforklaring, anyone? Del 2

Papiret og virkeligheten

Resesjon. Stagflasjon. Dette er alvor.
Men hva er forskjellen mellom for seks måneder siden, og nå?
Hva har jeg gjort galt? Hva har du gjort galt?
Over tid (noe sånt som ti år) har spekulasjon overtatt for produksjon, i så stor grad, at kurser og verdipapirer har sluttet å reflektere virkeligheten, og alle vi som har spekulert heller enn produsert, er kastet ut i nervøs uvisshet om verdien av hva vi faktisk sitter på. For ti år siden var finans som halen på hunden, den logret når hunden var lykkelig. Nå har halen vokst til å logre med hunden!

Det vi er oppe i nå, er en krise i tilliten til informasjonssystemet om verdi. Og dette er temaet for DRMNSRNs nye podcast, Kampsnakk, last ned eller abonnér via linken til høyre, vi antar podcasting kommer til å bli en ukentlig sak…

Ny serie: kriseforklaring, anyone?

Finanskrisen er vrien å få grep om, følgende animasjon gjorde mye av den amerikanske boligkrisegreia litt mer forståelig:

The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.

Hijabdebatten et blindspor

Nei til sminke i politiet?

Debatten rundt hvorvidt det skal være tillatt å bruke hijab i politiet, nådde et slags høydepunkt da arbeiderpartipolitiker Karita Bekkemellem likestilte hijab med kjønnslemlestelse i programmet «Studio5» på tv-kanalen FEM. De som har erfaring med både hijab og kjønnslemlestelse, må si om det er en gyldig sammenlikning, men sett fra utsiden, er det mer produktivt å sammenlikne hijab med sminke.

 

Hijab er en del av Norge, vi har mange kvinner blant oss som bruker hijab. Vi har mange kvinner blant oss som ikke bruker hijab. Vi har mange kvinner blant oss som bruker sminke, vi har mange kvinner blant oss som ikke bruker sminke. Vi har mange kvinner som ikke ville drømme om å forlate huset uten hijab, vi har mange kvinner som ikke ville drømme om å forlate huset uten sminke. Er sminke påtvunget i Norge? Nei.

 

Men er det så enkelt? Presset om å være konform, som alle andre, vakker og vellykket i henhold til verdisettet gruppen du vil være en del av deler, er sterkt både blant minoriteter og majoriteter. Sett fra utsiden, er hijab ett av mange virkemidler, sminke et annet.

 

Presset om å tekkes andres blikk, menn og kvinner, enten det de forventer av deg er at du skal være tekkelig eller at du skal være utfordrende, er tung å bære for noen, lett for andre. Bleket hår og Louis Vuitton-bag på Toppenhaug eller Swix-tøy på Konnerud er kanskje ikke nedskrevne religiøse påbud, men forbrukerkultur er religion god som noen.

 

Vi har mange kvinner blant oss som kirurgisk endrer bryststørrelse, et mye mer drastisk grep enn å dekke til håret med hijab. Begge deler handler tildels om å tekkes mannens blikk, om enn kanskje med motsatt fortegn, begge deler tydeliggjør kontroversielle verdier for omverdenen. Burde silikonbryster være forbudt i politiet?

 

Det viktigste med den kvinnen som ønsker både å være norsk politi, og bruke hijab, er ikke tøystykket hun dekker håret med, det er beinet hun må ha i nesa! Hun kjemper mange knallharde kamper vi andre ikke behøver å tenke på! Hun har utvilsomt foretatt en personlig vurdering, og kommet frem til at hun ønsker å kombinere bruken av hijab og politiyrket. Hun står høyst sannsynlig i krysspress mellom mellom forventninger fra sitt etniske miljø og sikkert sine foreldre, og en arbeidsplass som forfekter helt andre verdier. Fredagspils, anyone? Hun ønsker å være kvinne i en mannsdominert testosteronfylt verden av narkosaker, smuglersprit og organisert kriminalitet. Hun ønsker å bidra til å opprettholde lov og orden, hjelpe, til tross for lav lønn og håpløse arbeidsforhold. Hun bør støttes til fulle!

 

Kanskje vektlegger hun de sider av å bruke hijab som handler om å anerkjenne sin gud, tyngre enn å unngå å friste mannens blikk. Kanskje er resultatet av at hun bruker hijab, at menn behandler henne bedre. I så fall, bør debatten handle like mye om hvordan jenter og kvinner som IKKE bruker hijab behandles og føler seg i Norge. Kanskje vektlegger hun at det norske samfunn trenger minoritetspersoner som setter sitt preg på eksisterende institusjoner. Det norske samfunn trenger at folk med innflytelse i minoritetskulturer stoler på og støtter politiet, skolevesenet, politiske partier, Skatteetaten, NAV og så videre. Hør på lærerne, de kan fortelle at de trenger at hjemmene skryter hemningsløst av læreren og skolen til barna sine! Barns respekt for institusjoner som skole og politi, er avhengig av hvordan disse blir omtalt hjemme av voksne, både minoriteter og etnisk norske. Om muslimske kvinner er synlig som muslimer i politiet, er politiet vanskeligere å avfeie som fienden.

 

Hijab-debatten blåses ut av alle proporsjoner. All den tid det er flere politimenn som dreper sine samboere, enn vi har hijab-bærende kvinner som vil bli politi, blir mittt råd til den ene muslimske kvinnen som dette gjelder foreløbig: bruk gjerne hijab, men pass deg for å forelske deg i en kollega.

 

Noen spørsmål til ettertanke: Er nonner undertrykte? Ville du blitt tatt på alvor på jobben din uten slips og lakksko? Tenk på Jomfru Maria, dekker ikke hun til håret? Hvor mange utfordringer tilsvarende de den muslimske kvinnen som vil bruke hijab i norsk politi går løs på, kan du si du tar tak i selv?

 

Og til sist, noen må si det: hijab er et usedvanlig sexy plagg.

Hva trenger Drammen?

Hva nå med Sundland?

Let's face it, det blir ikke storstadion for SIF på Sundland. Man kan naturligvis debattere frem og tilbake om hvorfor ikke, hvem har skylden etc., men hva skulle det egentlig føre til? Det som kan gi litt gevinst, er derimot å tenke på hva vi, byen, egentlig trenger på Sundland? Sundlandområdet er stort nok til å romme en helt egen bydel. Hva trenger vi? Trengte vi egentlig en ny storstsadion aller mest? Spør egentlig de som bygger ut oss om vi trenger enda en stor matbutikk, eller enda et kontorpalass? Niks. Dermed blir det aldri eurodisco-hus, skumpartyhall eller go-kartbane. Pokker heller, DRMNSRE oppfordres herved til å komme med innspill til hva byen trenger på Sundland, skriv inn dine tanker rundt Sundland her. Kanskje akkurat ditt forslag (glattkjøringsbane for syklister) faller i smak og blir noe av?